Idag vil eg fortelle litt fra livet mitt som psykisk syk.
Eg har en diagnose som heter Bipolar affektiv men har også noen tilleggs "problemer".
Ett av de er en spiseforstyrrelse.
Ja du hörte rett!
Du lurer kanskje på hvordan en person rundt 100 kg kan ha en spiseforstyrrelse?
Ja for eg sjöl var ikke klar over det för den tida eg var gravid for 2,5-3 år siden.
Min spiseforstyrrelse viser seg på den måten at eg föle eg må ha fortjent å spise...
Det vil si eg kan ikke hoppe ut av senga for å ta meg en matbit,
men eg må ha gjort noe husarbeid eller viktig först.
Det kan väre seg at eg har redd opp senga, gått med söppel, tatt viktige telefoner osv.
Noen ganger må eg gjöre mye, mens andre ganger er eg "snill" med meg sjöl og godtar en liten jobb.
Hovedsaken er at eg må föle at eg har fortjent maten.......
I praksis så kan de gi endel problem.
Har jo nemlig endel fysiske sykdommer som ikke kan kombineres med denne spiseforstyrrelsen.
Funker ikke kroppen noe särlig pga smerter og stivhet, så får eg ikke gjort noe, og da blir eg dårligere da endel medesiner skal taes sammen med mat så eg ikke får bivirkninger av de.....
Eller at eg blir så utslitt av å ikke ha spist normalt, så eg går rundt i halsvime og er svimmel.
Fornuften sier:
Dette er tull. Mat er en viktig ting for å få kroppen til å fungere så SPIS!!
Men det er ikke så lett. Kan sitte å se på maten, eller kanskje ta en tugge som aldri vil ned da psyken sier:
Dette har du ikke fortjent din latsabb!!
Eg har hatt det slik i mange år uten at eg visste det, og etter eg fikk vite det sjöl så har eg ikke fortalt det til så mange. Höres jo så dumt ut når man setter ord på det....
Men nå går eg til en kurator på psyk som har greie på dette her og jobber med meg en gang i uka. I tillegg går eg til en sykepleier som skal hjelpe meg å fokusere på hva eg spiser og når.
Ikke så lett i praksis å få det til men ser jo at mine vaner/uvaner går i arv så da får man gå foran med ett godt eksempel så lillemor ikke tar etter.
En viktig ting eg har oppdaga sjöl er at sammen med gode venner og familie så har eg ett mer naturlig forhold til mat. Men er det ukjente rundt meg så blir det värre.
På den åpne förskolen vi gikk ofte på för, så begynte de andre foreldre å undre over hvorfor eg gav dattern min mat men aldri spiste eller drakk selv?? Så da begynte eg å tvangsdrikke en kopp te så de så at: Neida, alt normalt her :)
Er det problemer i privaten blir det også stopp på matinntaket.
Da blir det full stopp.
Spiser kun om eg blir svimmel eller må ta medisiner.
Da er det samme om eg spiser en biff eller ett tört knekkebröd.
Det er jo bare "drivstoff" til kroppen.
Men så er det jo denne diagnosen bipolar affektiv.
Der har eg hypomane perioder. Det vil si at eg er veldig aktiv (ja gjerne verdensmester i alt ha ha...).
Da gjör eg mye i huset og er generellt aktiv. Da blir det gourmet-måltider og gjerne bilde av maten på fb og instagram :D
Er nok derfor at eg har ei jo-jo vekt som svinger 5-6 kg hele tiden etter vär og vind.
Er ingen tröstespiser, men mer enn belönnings-spiser.
På kvelden etter dattern har lagt, og eg har lukket döra til rommet hennes.
Så svinger eg rett in på kjökkenet.
Leter etter godsaker i skuffer og skap.
Da er liksom dagen over og alt eg har gjort bra skal belönnes :P
Heldigvis har det blitt bedre etter vi satte fokus på dette og at dette ikke akkurat er sunt.
Nå kan det heller bli en kopp te eller litt vannmelon.
Så akkurat den vanen har eg klart å snu....
Ja da har dere fått litt innblikk i noe fra mitt innerste.....
Kanskje eg også har hjulpet noen som også har det sånn?
Eg har levd med det så lenge at eg visste ikke at det var uvanlig för noen sa: Hör du her!!!! Mat skal ikke fortjenes men er en livsnödvendighet......
Og ja frokosten er inntatt idag...... (etter eg hadde levert dattern i dagis, gått en tur og gjort innkjöp) :D
