Sommeren er värst,
men det er også jul, påske og andre "familiedager".
Da jeg var gift föltes det akkurat det samme.
Da var vi to som var ensomme.
Det förste året vi bodde i vår leilighet hadde vi besök av 2-3 personer unntatt min yngste sönn som feiret jula her det året.
Det finnes mange "bekjente" men ikke mange som gjerne inkluderer deg i sitt liv.
Det å höre at vi får ta oss en kaffe en dag,
har vi hört fra same personer i 5 år.
Som nordlenning tar man det bokstavlig men kontakter man vedkommende som sa det så passer det aldri........med meg...
Noen tenker sikkkert:
-herregud så hun klager igjen.
eller:
-ja du flyttet jo dit selv så du har deg selv å skylde på.
Men da jeg emigrerte over grensa var det for å tilbringe livet med min soulmate og store kjärlighet.
Att det skulle bli slik att jeg sitter her ensom hadde eg ikke i mine villeste fantasier trodd.
Nå i helga er min datter hos sin pappa og jeg er alene-alene.
Mitt sosiale liv dreier seg om hva vi gjör sammen.
Å gå i parken alene vil eg ikke.
Vi har mange venner vi möter og leker med,
men der stopper det stortsett.
De siste 3 "barneledige" helger har eg ikke värt utenfor döra.
Har bitt tennene sammen og klart meg gjennom nasjonaldag (der alle griller og er sammen med familie og venner), midsommarafton (som er det samma og stort her i sverige), og nå denne deilige varme helga der alle nyter og er sammen.
Men ikke meg...... SYT SYT SYT.....
En venninne eg prata med igår sa att hun omgikk ikke med andre enn meg foruten disse "girlsdinner" vi går på (som er pausa pga ramadan),
Hennes familie var nok.
Ja men hun har masse barn og stor familie.
Vi har ingen her.
Alle mine <3 er i Norge.
Kom hjem!!!! sier mange.
Hadde det bare värt så enkelt......
Er endel mer komplisert enn å slenge seg på ett fly å reise.
Så da har man begynt å date nye menn for å komme seg ut av ensomheten.
Er helt rusten og vet ikke hva eg skal snakke med fremmede menn om.
Hva kan man si og ikke....
Har jo havnet oppi mye merkelige menn i mitt liv,
og tviler ikke att Sverige har enda fler å tilby.......
Men å date uten å gå på byen er noe nytt for meg.
Men å sitte her alene kjennes ikke bra.
Når telefon ringer er det som regel nabobarna som vil slippes inn porten.
Men her om dagen ringte en venninne fra norge.
Da ble eg glad.
Er bare 2-3 fra Norge som bruker å ringe.
Da blir det lett en time pluss i telefon :)
Att man kan väre ensom med "mange venner" er ikke alle som forstår.
I mitt tilfelle så tenker eg endel backer unna fordi eg prater mye.
Og prater mye gjör eg når eg möte noen fordi det er lenge siden sist og min diagnose gjör att eg tar av i pratinga.
Men de her eg står nermest har eg fortalt det til.
De som fortsatt er igjen etter man har fortalt att man er bipolar de kan man nok kalles riktige venner :)
Mange drar seg forsiktig unna da de er redd tror eg.
Sitter i min leilighet og funderer på hva eg skal finne på.
Vil gjernegå ett sted å ta en matbit, ei kald öl eller ett glasshvitt utendörs.
Men det er ikke noe artig å gjöre sånnt alene.
I år er förste sommeren på lenge uten norgesbesök.
Förste sommeren som skilt alenemamma så kjennes ekstra ensomt.
Nå er det bare ett dögn igjen til min solstråle kommer hjem,
med sin pappa og min x som fortsatt er min beste venn.
Er det ikke rart hvor livets veier tar oss?
