De er mye snakk i media for tiden om mobbing,
og idag vil eg skrive ned mine litt personlige erfaringer.
Det er ikke alltid mobbing skjer så åpent og egentlig planlagt.....
Unger kan väre grusom mot hverandre,
og voksne like så....
Mange enkeltepisoder har festet seg på minnet,
og er det ikke rart at det er det NEGATIVE vi husker best....
Eg opplevde mye som barn med en alenemor og ikke tilstedevärende pappa.
Som da hele klassen måtte skrive og tegne farsdagskort da eg gikk i 1 klassen.
Ett prosjekt som tok 2 tegnetimer.....
Eg har det kortet enda da eg ikke hadde noen adresse å sende det til...
Eller da eg hadde fått meg ste-pappa og flyttet til ett nytt sted.
Hadde jo fått meg en lillesöster også så da ble det naturlig å kalle han pappa.
Da var eg nok 10-11 år.
Men det ble bråstopp med det da ei jente på skolebussen (som bodde sammen med mamman og pappan sin og mange sösken) ropte ut: Hvorfor sier du pappa når han ikke er faren din.....
Etter det kallte eg han bare med fornavn.
Pappa kommer det bare på papiret på kort og gaver....over 30 år etter....
Men det ER jo han som har värt min pappa nå i ca 35 år.
Og da man var tenåring og absolutt alle måtte påpeke att eg rödma...
Akkurat som eg ikke var klar over det!!
Ble jo ikke akkurat bedre av det.
Hemma meg på skolen da eg ikke var aktiv i skoletimene pga rödminga og knising og kommentarer som:
Rödt hår og fregna, pessa så det regna.....
Da eg var blitt voksen var eg med min forlovede på båtur med ett vennepar.
Var 19 år og usikker på det meste.
Var gravid så eg drakk ikke alkohol som de fleste andre.
Sjefen til kompisen min kom over i båten vi satt i,
og var nok godt på en snurr.
Han var nok sikkert 10-15 år eldre enn meg.
Han spurte meg om ikke eg syntes han var den kjekkeste mannen i hele verden?
Höyt og tydelig.
Sjenerte meg som også hadde min forlovede der,
sa jo ärlig og edru: Nei det syntes eg ikke.
Han reiste seg opp, så meg rett inn i öynene og sa:
Du er det styggeste kvinnfolk eg noen gang har sett!!!!
Det var ondskap i hans öyne og eg begynte å gråte.
Den dag idag har han enda ikke bedt om unnskyldning,
enda eg möter han ofte.....
Han sa til min kompis at han skulle hilse og si unnskyld til meg,
men eg bad han å hilse at det godtok eg ikke för han ringte sjöl.....
Har venta 23 år og vente fortsatt......
Slike episoder glemmer eg aldri,
men de siste årene opplever eg en helt annen type mobbing.
Rasistisk mobbing....
Er jo mobbing selv om noen vil kalle det rasisme....
Noen gambianere godtar ikke meg fordi eg er hvit..... Eller fordi eg har gifta meg med en av deres...
Noen svensker godtar meg ikke fordi min mann er fra afrika, rasta eller andre idiotiske ting.
Okei de er personer man velger ut av sitt liv,
FÖR de kommer inn i det.
Men den störste steinen i hjertet er mine familiemedlemmer hjemme i Nord-Norge.
Ikke alltid hva de sier, men nettopp hva de ikke sier.
Eller at hyggelige familiemedlemmer ikke snakker til meg etter eg ble sammen med en "svarting".
En "apekatt" som kan klatre tilbake i treet sitt der de kommer fra.....
De snakker stygt om min aller aller kjäreste elskling.
Men de skjönner nok ikke at det er MEG som föler det.
Mann min har jo knapt snakket med de.....
Nå snakker eg ikke om fjerne slekninger men noen i den närmeste sirkelen......
Den mest ubehagelige til dagligdags er de på öppne förskolan som bare overser oss.
Skal ikke nevne hvilke land de kommer fra,
men de liker IKKE mörkhudede eller ikke-muslimer.
De tar unna sine barn om de kommer närmere S og svarer ikke når eg snakker til de.
Selv om de fleste snakker svensk.
Eller de mammaer og barn vi får god kontakt med,
utveksler telefonnummer og så nekter mannen de å ha omgang med "blatter".
Og der kommer også ordet apekatt fram.....
Selv om det menes min datter så er hun en del av meg og det sårer....mye....
Man gir jo opp i å skaffe nettverk når man möter så mye sånnt.....
Det var noen av mine opplevelser og andre kanskje ikke kaller det mobbing.....
Men vär i mine sko og pröv det så kan du kjenne selv fölelsen.
Den er IKKE positiv.
Takk for du tok deg tiden å lese innlegget <3
