For dere som kjenner meg så vet dere at eg har värt syk i mange år.
Desverre en arv fra min far, som eg håpe eg ikke sprer videre.
Eg e altså manisk depressiv, eller også kallt bipolar.
Finnes fler typer bipolar, og min er bipolar affektiv.
For å forklare det enkelt og greit så föle eg ting sterkere enn et "friskt" menneske.
Blir eg trist kan eg bli veldig trist, og blir eg glad så kan eg bli ekstremt glad.
Har värt friskere enn vanlig siden eg flytta fra Norge,
og det har föltes veeeeldig godt.
Bruker ingen medisiner lengre, og har god oppfölging her fra kommunen.
Ekstra god oppfölging akkurat no sia eg e gravid og det kan få forskjellig utfall.
Har jo kjent siste tida at ikke alt e som vanlig.
Har hatt utrolig energi og kan og mestre alt.
Er som en trassig 3-åring som SKAL klare sjöl selv om mannen og andre så gjerne vil hjelpe.
Som det å kreke seg over gulvet og inn på kjökkenet for å hente noe.
Skal sjöl selv om eg har problemer å gå for tiden...he he....
Så har atter en gang fått beskjed om å slappe av. Stresse ned. Ligge på soffa og slappe av.
Ikke så enkelt med tusen planer og prosjekt i hodet.
Er altså i et mellomstadie nå som heter å väre HYPOMAN.
Har värt det noen uker. Egentlig sia för jul.
Og no når födselen närme seg så e det så mange spörsmål i mitt hode,
og så få å spörre om ting.....
Fysisk i kroppen er pulsen höyere, hjertet banker og hopper gjerne over noen slag.
Sövn er ikke som för (selv om eg synes eg söv nok).
Har tusen planer i hodet, og enda fler prosjekt.
Svinger fra latter til gråt på minutter.
Er jo uansett vanlig med graviditet...... (så har jo den unnskyldninga ha ha...)
Men har hatt denne sykdommen i mange år så har lärt å leve med den.
Fagfolk rundt meg sier at eg har god "selvinnsikt" ang sykdommen og det er en stor fordel.
Har en alle tiders dame som kommer til meg 1-2 ganger i uken for å snakke litt,
eller ta meg med ut på cafe eller no sånnt som vi finner på.
Ho har utdannelse i psykiatri så ho kjenner tegnan om eg blir for dårlig.
Har og en kurator som eg snakke med hver uke om det som er aktuellt akkurat da.
Ellers så har vi begge kontakt med spedbarnsenheten på BUP som vi skal ha til babyen blir 2 år.
Det håper eg blir bra.
Ellers så fölger jordmor og de på klinikken meg nöye.
Så eg föle meg trygg om eg skulle bli akutt syk etter babyen er födt.
Er jo så absolutt i risikosone for födselsdepresjon.
Har aldri hatt det för, men best å väre forberedt.
Va egentlig ikke dettan eg skulle blogge om idag,
men föltes godt å få det ut.
Har aldri holdt det hemmlig.
Synes det er bedre folk rundt meg VET, enn at de dikter opp sine egne historier......
Prykisk sykdom er ikke noe värre enn fysisk sykdom....
Det bare ikke vises så godt utenpå alltid!
Så no skal eg bare slappe litt av för eg går å legger meg og skal slappe enda mer av.
Så skal eg slappe enda mer av i morra og de neste dagene.
Ha ha ha.......
3 kommentarer:
Kjempebra innlegg!! Jeg synes du er tøff, Randi! Tøff og ærlig. Flere skulle tort fortelle om det, det er så viktig. Det er ikke så lett å være " usynlig" syk, det er fort gjort å føle seg veldig alene... Jeg beundrer deg for åpenheten! :-)
Syns du e kjempetøff Randi,så ærlig å står fram med ka som e galt med deg :) Å ha en usynlig sykdom e ikkje enkelt,det veit eg så absolutt alt om,å i den lille kommun eg bor i så får man høre mye rart for å sei det sånn,har mange ganga løst å rømme her ifra. Stå på det her klare du *klæm*
Du e tøff,sterk og har masse å stri med.Allikavel e du åpen og ærlig og tenke på alle rundt deg.Syns du e flott og det e godt å vite at oppi alt har du et godt liv med din Adam.Du har masse å gje,og med den selvinnsikten din,så veit du ka som må tell og takla det som kommer!Vi snakkes snart,Randi.Klem fra Eivor
Skicka en kommentar